Plan S uten plan for norske tidsskrifter

Norges forskningsråd vil innføre åpen tilgang med Plan S. Men planen gir ingen svar på hvordan norske og nordiske tidsskrifter skal klare overgangen. Birgit Skaldehaug og Hege Gundersen fra akademisk utvalg i Forleggerforeningen etterlyser en klar strategi og svar på hvordan åpen tilgang skal finansieres i denne kronikken, publisert i Khrono.

Norske forlag har siden 1800-tallet vært utgivere av norske, nordiske og internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. I dag spiller de akademiske forlagene en avgjørende rolle for opprettholdelsen av norske og nordiske tidsskrifter, og for å sikre profesjonell vitenskapelig publisering på norsk.

Forlagene i nøkkelrolle. I debatten om åpen tilgang tegnes det ofte et fiendebilde av forlagene som vitenskapsprofitører med enorme profitter. Dette stemmer dårlig med norske forhold. De akademiske forlagene i Norge spiller en sentral rolle i publiseringskretsløpet og har de siste årene bygd kompetanse og investert stort i publiseringsløsninger for åpen tilgang, alt i tråd med kravene fra Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet. For å lykkes med en god overgang til åpen tilgang er det viktig å inkludere forlagene i planleggingen av ny utgivelsesmodell for tidsskriftene.

Utfordringer med Plan S. Hvordan overgangen til åpen tilgang skjer får store konsekvenser både for forskere, tidsskrifter og forlag. Forleggerforeningen har tidligere gitt innspill til regjeringens strategi for åpen tilgang, og har nå levert kommentarer til implementeringen av Plan S fra Norges forskningsråd.

Vi ønsker å trekke fram fire hovedpunkter:

1. Veiledningen til Plan S er mangelfull. Dette gjør det vanskelig å ta stilling til helheten, særlig når det gjelder finansieringsmodell for tidsskriftene.

Det er ikke mulig for tidsskrifter som drives av abonnementsinntekter å legge alle artikler gratis på nett, uten at det finnes gode alternative finansieringsmodeller. Forskningsrådet har trukket fram artikkelavgifter som en løsning, og varslet at de vil forlenge støtteordningen STIM-OA. Her kan institusjonene få dekket opptil halvparten av sine kostnader til publisering i åpne tidsskrifter. Dette er positivt, men ikke tilstrekkelig.

Det er stor rift om disse midlene, og ved Universitetet i Oslo har fondet de siste årene gått tomt allerede i januar. Med økte krav og insentiver til åpen publisering vil også behovet for midler øke.

Norske og nordiske forskere mangler fremdeles en ubyråkratisk og forutsigbar tilgang på publiseringsmidler. For tidsskriftene trengs det flere bærekraftige finansieringsmodeller, som for eksempel en utvidelse av dagens CERES-ordning. Det er i dag få norske og nordiske tidsskrifter som kan basere driften på artikkelavgifter alene.

2. En nasjonal politikk for åpen tilgang må ha en særlig plan for norske og nordiske tidsskrifter.

Forleggerforeningen er bekymret for at norske og nordiske tidsskrifter kan være særlig utsatt i overgangen til åpen tilgang.

Det er en vesensforskjell mellom de store internasjonale tidsskriftutgiverne og norske tidsskriftforlag. I Norge og Norden er språkområdene små, og markedene tilsvarende begrenset. Marginene er dermed også vesentlig lavere, i noen tilfeller ikke-eksisterende. Å overføre debatten og politikken rettet mot internasjonale storforlag til norske og nordiske forlag gir ikke mening. Her trengs en egen politikk for å trygge viktige tidsskrifter.

Mange av de nasjonale tidsskriftene er blant de mest brukte publiseringskanalene for norske forskere. Norske og nordiske tidsskrifter er etablerte institusjoner som ivaretar og utvikler fag og miljøer, de bidrar til en videreutvikling av det norske fagspråket og de utgjør deloffentligheter som styrker kunnskapssamfunnet og en opplyst debatt som ofte når langt utover den akademiske kretsen.

3. Forskernes opphavsrettigheter må ivaretas i en åpen publiseringsmodell. Forfattere og tidsskrifter må selv kunne avgjøre hvilken delingslisens de vil bruke.

Et av kravene i Plan S er at forskere må dele artiklene sine med lisensen Creative Commons Navngivelse 4.0, som gir andre utstrakte rettigheter til bruk av materialet deres, blant annet i kommersiell sammenheng. Dette er en omfattende endring av opphavsretten, som krever en større diskusjon. Kravet om en delingslisens bør opprettholdes, men tidsskriftredaksjoner, -eiere og opphavspersoner må selv avgjøre hvilken lisens de vil benytte.

4. Nye økonomiske insentiver og ordninger må stimulere til innovasjon og konkurranse på like vilkår, både mellom etablerte og nye aktører, og ikke minst mellom offentlig og privat sektor.

Overgangen til åpen tilgang må ikke gå på bekostning av muligheten for og insentiver til innovasjon og konkurranse mellom ulike tidsskrifter og utgivere. Digital, åpen publisering åpner for mange nye muligheter både for produksjon og formidling av forskning. Det er derfor viktig at dagens politikk tar høyde for nye aktører og nye løsninger.

Det er en tendens at universiteter og høyskoler nå selv driver og finansierer egne lokale forlag og utgir sine egne tidsskrifter. Mange av disse reklamerer med at utgivelsene er «gratis», mens kostnadene som ligger i utgiverarbeidet blir usynlige. Samtidig er flere av disse tjenestene svært begrenset, slik at det er vanskelig å opprettholde eller utvikle tidsskrifter av høy kvalitet over tid.

Det er en risiko for at en overgang til forfatter-/institusjonsbetaling favoriserer slike løsninger. Samfunnsøkonomisk er dette svært lite lønnsomt, og på sikt undergraver det også tidsskriftenes legitimitet. Vi kan ikke risikere at forskere blir presset til å velge nest beste publiseringskanal fordi den er «gratis» for arbeidsgiveren.

Sats på tidsskriftene. En vellykket overgang til åpen publisering trenger en helhetlig plan som sikrer tidsskriftenes kvalitet og forskernes akademiske frihet. Bare slik kan tidsskriftene fortsatt være ressurser for fagmiljøene og for det norske og nordiske samfunnsliv.